Jeg bruker stockfotos innimellom. Ganske ofte egentlig. Det er en lettvint og billig løsning som kundene ofte blir fornøyd med. Jeg hater riktignok å bla igjennom en endeløs database med intetsigende bilder på jakt etter gull. Men, kunden ser ikke alltid verdien i å betale for en fotograf, eller jeg klarer ikke alltid å overbevise han. Så da ender jeg ofte opp med å bla og lete etter noe som kanskje kan passe, og noe jeg ikke har sett tusen ganger før.
Hvor kommer stockfotos fra?
Det første Stockfoto byrået ble, i følge Wikipedia, dannet i 1920 av H. Armstrong Roberts, da primært for å levere bilder til magasiner og aviser. Den gangen, og i mange tiår fremover besto stockfoto databasene av bilder som var til overs fra foto-opptak primært til magasiner. På 80- og 90-tallet hadde bransjen utviklet seg til stor industri, og reklamebyråer sto også på kundelisten for lenge siden.
Jeg begynte i reklamebransjen på midten av 90-tallet, og husker vi hadde stabler av bildebøker fra blant andre Getty Images, Corbis og Scanpix der jeg jobbet da. Når jeg bestilte et bilde den gangen, fikk jeg tilsendt et dias fra bildebyrået, som jeg sendte videre til vår samarbeidspartner på repro, som scannet bildet og sendte tilbake på Syquest eller Magnet-optisk disk. Bildet var da klart til å monteres inn i Quark Xpress. En ganske dyr og omstendelig prosess i forhold til hvordan det fungerer i dag. Og, egentlig ikke så mye billigere enn å bruke fotograf. Den største fordelen var vel kanskje at man slapp å betale modell-honorar og at man visste hva man fikk.
På slutten av 90-tallet ble bøkene gradvis erstattet av CD-plater, med medfølgende hefte. Altså, ferdige scannede bilder på en CD-rom. Disse kunne kjøpes for en relativt rimelig penge og man hadde fri tilgang til å bruke alle de medfølgende bildene. Og, det var vel egentlig her problemet begynte. Alle byråer og grafiske designere hadde tilgang på stort sett de samme bildene som de hadde kjøpt av Luth eller lignende. Og, bildene var laget for å kunne passe for flest mulige formål. Og, selv om man hadde tilgang på bilder fra forskjellige leverandører, så var de tilsynelatende helt like allikevel.
Stockfotos skiller seg ut i et forsøk på å passe inn
Jeg lurer på hvor mange bilder det er tatt av et håndtrykk mellom to menn i dressjakke eller skjorte? Eller av hender i det hele tatt… Hva med smilende menn i dress som prater sammen i et fancy lokal? Eller av grupper med unge, vakre, jublende mennesker, gjerne hoppende samtidig, og hvor, for ikke å støte noen, alle hud- og hårfarger er representert i tillegg til begge kjønn. Det virket som stock bildene utviklet sin helt egne stil.
Utover på 2000-tallet dukket de såkalte microstock databasene opp. Web-baserte bildedatabaser som selger bilder tatt av et enormt utvalg av fotografer, både profesjonelle og amatører, til en slikk og ingenting. Kombinasjonen av god tilgjengelighet og rimelig pris gjorde at disse raskt ble veldig populære.
Resultatet er at det nå flommer over at stockfotos i alle kommunikasjonskanaler. Og, du kan se det samme bilde bli brukt både i reklame for plastisk kirurgi og forsikring med få sekunders mellomrom.
Stockfotos er selvfølgelig et fantastisk hjelpemiddel for oss som jobber med kommunikasjon og design. Trenger man bilde av et eple, en elg eller et spesifikt sted er det naturligvis fornuftig å kjøpe dette ferdig, fremfor å bestille fotograf.
Bruk gjerne stockfotos:
- når du trenger bilde av et spesifikt objekt (f. eks et eple, en penn, en kniv etc.)
- når du trenger et bakgrunnsbilde eller tekstur (f. en skog med fullmåne bak, snø, betong, eller en abstrakt bakgrunn/tekstur etc)
- når du leter etter et bilde av noe som er lite tilgjengelig og dermed komplisert å få organisert (f. eks et dyr, et spesifikt sted og lignende)
- til skisser
- som supplement til bilder tatt av fotograf til det spesifikke prosjektet
Bruk for all del ikke stockfotos:
- som viktigste og bærende visuelt element i kommunikasjonen (med mindre man kjøper ekslusiv rett til dette bildet)
- av typiske overbrukte klisjébilder (styr unna klisjémotiver generelt. Vær kreativ)
- av nærbilder av mennesker (fordi man vil forbinde et ansikt med produktet/tjenesten som selges)
- av ferdig laget design
Så konklusjonen min er å bruke stockfotos med måte. Mange designere starter ofte idéarbeidet med et søk i en microstock database. Finner et bilde som kan passe og bygger konseptet rundt dette. En enkel og billig løsning både for designer og kunden. Men i en tid hvor vi oversvømmes av reklame uansett hvor vi snur oss, er det viktigere enn noen gang å skille seg ut i mengden. Da er det et paradoks at stadig fler som lager reklame tyr til stockfotos som det bærende visuelle element og gjerne bygger hele sin kampanje på dette. I tillegg er vi i ferd med å ødelegge fotobransjen, som må tilpasse seg markedet og levere klisjebilder til et stadig økende antall microstock nettsider, fremfor å gjøre et kreativt og godt stykke arbeid.
Hva er din mening om stockfotos?
